Universiteter og høyskoler tilbyr det som med et fellesnavn kalles høyere utdanning. Dette er en viktig sektor i Norge, som skal utvikle landets menneskelige ressurser for en bærekraftig fremtid.
Det er i denne sektoren morgendagens leger, advokater, arkitekter, lærere, sykepleiere og ingeniører forberedes på det de skal gjøre i sin karriere. Likevel har denne sektoren i den senere tid blitt ganske så omstridt.
Det snakkes blant annet om at det har blitt for mange universiteter og for mange studenter, at systemet har blitt for sentralisert, og at man satser for lite på utdanningsløp som samfunnet og næringslivet har behov for.
Problemer i høyere utdanning
Høyere utdanning er en sektor der man ofte får lovord og man får høre mange høytflyvende argumenter for at så mange som mulig skal fortsette skolegangen. Forskning viser imidlertid at en veldig stor andel av studentene slutter og aldri fullfører sin utdanning. Hva kan være årsaken til dette?
Noe av bakgrunnen for dette kan nok være det som i akademia omtales som mastersyken. Med dette menes at veldig mange ønsker å ta en mastergrad, selv om de ikke egentlig er motivert for de eller tror de kommer til å lære noe veldig nyttig.
Det å ha et dokument der det står at du har en mastergrad har blitt viktig i seg selv, og derfor føler mange at de må ha dette papiret for å få den jobben og den sosiale statusen de vil ha.
Samfunnet legger faktisk opp til dette gjennom at arbeidsgivere foretrekker kandidater med master, selv der en person med videregående utdanning gjerne kunne utført oppgavene med litt opplæring.
Staten har til og med satt som mål at halvparten av de som tar bachelor, også skal gå videre på en mastergrad. Det blir sjelden vurdert om så mange egentlig har forutsetninger og motivasjon til å ta høyere grads utdanning.
